Sosial angst er den tredje mest utbredte psykiske lidelsen etter depresjon og alkoholavhengighet. 

For rundt halvparten av dem som er diagnostisert med sosial angstlidelse synes en spesifikk traumatisk eller ydmykende sosial begivenhet å være assosiert med utbruddet eller forverring av lidelsen.

Mitt liv med sosial angst

Selv har jeg slitt med sosial angst i en slik grad at det har påvirket alle aspekter ved livet mitt. Det har ført til et innskrenket liv, hvor angsten har styrt og kontrollert alt.

Jeg har alltid vært veldig sjenert og veldig usikker. Den sosiale angsten begynte for øvrig ikke å innta kroppen min ordentlig før i 15 års alderen. Da ble sosiale ting mye vanskeligere for meg og fremmede folk ble plutselig enda mer skremmende. Innen  videregående startet, hadde angsten slått ut i full blomst. Dette resulterte i en mastergrad i unngåelse strategier og endte ofte opp i perioder med isolasjon.

Unngåelse

Jeg var redd for folk og gjøremål som hadde med folk å gjøre. Jeg begynte å unngå situasjoner hvor jeg måtte være sammen med folk jeg ikke kjente så godt. Jeg gikk ofte store omveier for å unngå å støte på en stor gruppe med mennesker og skolen ble rene marerittet som endte opp med mye fravær. Tanken på å dumme meg ut, si noe rart eller å bli oppfattet feil ble altoppslukende. I mitt hode dreide alt seg om meg – mens jeg i ettertid selvsagt ser at det hele utspillet seg i mitt hode og min egen usikkerhet.

Et selvhat som hadde fått spire og gro fra barndommen, og som ble matet av både meg selv, men også bekreftet av andre, eller gjennom min tolkning av meg selv og andre, slik at jeg trodde at jeg ikke var bra nok. Dette henger fortsatt igjen den dag i dag, rent underbevisst sitter det som dype arr, men rasjonelt sett klarer jeg i større grad å forstå at det er løgn.

Symptomtrykket varierte

Noen dager var angsten mindre fremtredende, som gjorde at det å gå på butikken ikke nødvendigvis var en «døden nær» opplevelse. Mens andre dager føltes det som at jeg skulle dø, bare jeg satt foten utenfor døra. Enkelte ting var verre enn andre ting. Men uansett hvilket «stadiet» angsten var i, så endte det som regel i et evig tankekjør før jeg skulle begi meg ut på noe som for meg opplevdes som vanskelig.

Tryggingsatferd

Mye tid gikk til å forhåndsplanlegge i hode. Det vil si at jeg måtte gå gjennom steg for steg det jeg skulle gjøre. Tenkte meg gjennom ulike scenarier som kunne oppstå. Det ble med andre ord en ond sirkel av uhensiktsmessig bekymring over ting som ikke kunne kontrolleres. Dette gjorde jeg fordi jeg ville være mest mulig forberedt. Jeg trodde dette gav meg kontroll. Hadde jeg ikke full oversikt over en situasjon i forkant, kom det varsellamper i alle retninger.

Dette kunne for eksempel være et besøk på et nytt sted. Det kunne være et sted hvor jeg kanskje må sitte på et overbefolket venterom. Et venterom som jeg i tillegg hadde løpt rundt som en blind mus for å finne. Helst skulle jeg hatt plantegningen over bygningen i forkant slik at jeg visste hvor jeg skulle gå, men det var jo selvsagt ikke mulig. Likevel brukte jeg mye tid på å finne ut av det jeg kunne om stedet jeg skulle til, for å være mest mulig «sikret».

Uforutsigbarhet skapte angst og unngåelse

Så fort noe uforutsigbart skjedde så skylte angsten over meg som en bølge. Det er jo slik at man har lite kontroll over det som kan skje når man først er ute. Derfor endte det opp med mye unngåelse av en rekke situasjoner og hendelser, som igjen resulterte i at det ble tryggere og bare sitte hjemme.

«Hjertebank, skjelving, tung pust, uro i kroppen, svimmelhet og tårer som presset på og som i verste fall begyntr ukontrollert å strømme på».

Isolert på deltid på grunn av sosial angst

Selv om jeg til tider gav etter for angsten, var jeg nok så flink til ikke å isolere meg helt. Paradoksalt nok, er jeg en sosial person. En blanding av intro- og ekstrovert, hvor den sosiale angsten nok har hold den ekstroverte siden av meg i tøylene. 

Likevel ble det veldig uforutsigbart. I perioder var jeg god nok til å klare å presse meg selv, mens i andre perioder føltes det helt umulig å skulle gjøre noe som helst. Dette førte derfor til mye uforutsigbarhet som ikke var veldig forenelig med verken skole, arbeid eller et sosialt liv, da avtaler ofte ble brutt og fravær og sykemelding preget skole og jobbsituasjoner. Jeg var isolert på deltid.

Tanker som dukker opp i vanskelige situasjoner var blant annet:  

Hva skal jeg si?

Hvordan skal jeg oppføre meg?

Hva syns de om meg?

Sa jeg noe dumt nå?

Jeg kunne bli til et nervevrak på et blunk. Tankene svirret oppi hodet mens jeg egentlig bare hadde lyst til å grave meg ned. Følte jeg at jeg hadde sagt noe dumt, eller oppført meg som en sosial analfabet, kunne jeg gå rundt å gruble over dette i ukevis. I tillegg vrengte det seg i meg hver gang jeg traff på den eller de jeg hadde følt at jeg var “sosial hjernedød” overfor.

Vendepunktet

Den viktigste faktoren for at jeg i dag klarer å leve med dette, hvor jeg i stor grad nesten vil si at jeg er tilnærmet frisk fra sosial angst, er at jeg ble bevisst mine tanke- og handlingsmønstre, hvor unngåelse var en stor del av strategien min. Ved å unngå alt som skapte angst og ubehag, trodde jeg at jeg hadde kontroll. 

Ved å lage tryggingsstrategier i situasjoner jeg ikke kunne unngå, trodde jeg at jeg hadde kontroll. Det jeg ikke visste var at slik atferd er med på å opprettholde angsten. Dermed startet en ubehagelig jobb som innebar å eksponere meg for alt dette ubehaget. Få erfaringer på at det gikk bra når jeg forble i situasjonen.

Jeg har vært gjennom flere runder med terapi. Noen ganger har jeg ikke vært mottakelig for behandling, andre ganger har det vært dårlig kjemi mellom meg og behandler. 

Da jeg for tre år siden kom til en traumebehandler som så hele meg, som satt ting i sammenheng og forklarte hvorfor jeg for eksempel burde eksponere meg for angsten, og ikke bare fortelle meg at det er det jeg må, så løsnet mye for min del.

Jeg mener derfor at en avgjørende faktor for å klare å jobbe med angsten, nettopp er å forstå angstens natur, og hvordan den utarter og hvorfor en eventuell behandlingsmetode virker.

Selv har jeg fire hovedverktøy som har hjulpet meg med å håndtere angsten og disse er:

1. Bevisstgjøring av tryggingsstrategier og unngåelsesstrategier, litt om hva det er og hvordan slike strategier påvirker og opprettholder angsten.
2. Mindfulness og selvmedfølelse  – øve på å være tilstede i øyeblikket, og samtidig møte meg selv med en vennlig og selvmedfølende holdning.
3. Eksponering – det å aktiv eksponere meg for det som er vanskelig og samtidig bli i situasjonen når angsten kommer.
4. Natur – det å være ute i naturen er forebyggende, stressreduserende og en flott arena hvor man også kan øver på tilstedeværelse.

Gratiskurs for å håndtere angst

Disse verktøyene har jeg satt sammen til et lite gratis minikurs. Dette kurset gir en innføring i hvordan du kan anvende verktøyene for å håndtere angsten. Dette er verktøy som har vært gull for meg og min prosess, og i dag klarer jeg å leve med angsten på en slik måte at den ikke styrer eller kontrollerer livet mitt. 

Gjennom gratiskurset vil du kunne få et grunnlag til å jobbe med din egen angst, slik at også du kan klare å gjøre de tingene du har lyst til, men som angsten i dag hindrer deg i å gjøre. 

Du kan melde deg på gratiskurset i påmeldingsskjema under innlegget.

Dette innlegget ble først publisert på psykmagasinet.no i 2013, da var det skrevet i nåtid hvor jeg fortsatt hadde problemer med dette. Mens i dag kan jeg altså skrive det i fortid og tilføye litt om hvordan jeg har klart å jobbe meg ut av dette mønsteret som har opprettholdt den sosiale angsten. Poenget er at det er mulig å bli bedre, det er mulig å begynne å leve igjen <3