Ofte er det slik at når du har mange nedturer og kanskje har opplevd mye vondt og negativt i livet ditt, bygger du deg et forsvar for å overleve.
Dette forsvaret kan for eksempel være et negativt tankesett som på den måten forbereder deg på neste nedtur, slik at du ikke faller så hardt når du først faller. For erfaringen din tilsier jo at du vil falle.
Et annet forsvar kan faktisk være å forbli i det negative, slik at du slipper de vonde følelsene som kommer når du blir skuffet.
Selv var jeg en mester i å ta sorger på forskudd. I tillegg var jeg nok mye lenger nede i mørket rent underbevisst, fordi det føltes tryggere å bare bli der, enn å gjøre noe for å komme opp.
Erfaringene mine tilsa at de få gangene jeg hadde sluppet guraden min og gitt det et forsøk, så skjedde noe negativt og verden raste rundt meg.
Til slutt får du en ide om at verden nærmest har et komplott mot deg. Du overbevsier deg selv om at det er typisk «din flaks» at alt går til helvete og når noe bra skjer, så er det dømt til å måtte skje noe dårlig for å veie opp for det gode.
Dette kalles magisk tenkning – en overtroisk tankemåte som indikerer at verden først og fremst dreier seg rundt deg, noe den jo rent faktisk ikke gjør.
For det andre indikerer det en overtroisk overbevisning om at verden er skrudd sammen slik at den vet at du nå har det bra, og derfor skal den gjøre det den kan for å forpeste livet ditt. Hvis du tenker litt over det, så er det ikke slik verden fungerer.
Ja, du har kanskje et uheldig utgangspunkt hvor du har opplevd ting som gjør at du i dag tenker slik. Det er for øvrig ikke verden, flaks eller uflaks som styrer dette, det er en rekke tilfeldigheter som dessverre rammet deg.
Det du kan gjøre noe med, er hvordan du forholder deg til dette. Hvordan du forholder deg til tankene dine og måten du agerer på ut i fra disse tankene.
Det har tatt lang tid før jeg har klart å se slik på det. Den dag i dag kan min fortolkning av verden fortsatt preges av magisk tekning, ofte gjennom et slør av depresjon som jo ofte fører til negative tolkninger og sort/hvitt tenkning.
Da jeg nylig søkte meg inn på psykologi studie med opptak basert på realkompetanse og fikk avslag, raste verden min.
Skolen hadde fortsatt et minstekrav til x antall fag som man også måtte ha i tillegg til realkompetansen. Jeg ble forbanna, lei meg og tenkte: «det er typisk min flaks», «det er ikke meningen at jeg skal klare noe her i livet» osv.
Men hvem sier egentlig det? Verden? Foreldre? Venner? Kjæreste? Eller er det du som forteller deg selv dette?
Etter mange nok nedturer er det vondt å vende tilbake til toppen, nettopp fordi man vil skåne seg selv for de vonde følelsene som oppstår. Men kan man snu på det? Tenke litt annerledes? Se på det som lærdom kanskje?
Jeg fikk en nedtur da jeg fikk avslaget og for noen år siden ville det kunne være nok til at jeg bare hadde gitt opp, trodd på denne magiske tenkingen og latt vær.
Men på grunn av at jeg har jobbet med meg selv, mine tankemønstre og min måte å se på livet og verden, hadde jeg denne utblåsningen, og dagen etter meldte jeg meg opp i de to fagene jeg mangler.
Du får avslag på studie: «Det er dødsdømt, det er ikke meningen at jeg skal få til noe i livet»
Alternativ tanke: «Er det egentlig sant? Kan jeg kanskje gjøre noe anderledes for å få plass? Jeg må kanskje jobbe litt ekstra med disse fagene for å få det til da».
Uansett hvor mye du jobber med deg selv, så vil du oppleve nedturer, det er noe vi ikke kommer oss unna. Hvordan vi håndterer og forholder oss til dem er derimot avgjørende for veien videre. Tillat deg selv å kjenn på disse følelsene, anerkjenn at de er der og at det gjør vondt – men ikke grav deg ned i dem!
«4 Verktøy du kan bruke for å håndtere angst»